I NATT

I natt sover du
I myke puter og tykke dyner
I natt leges sårene
Etter ukens harde slag

I natt er det både fredag og lørdag
Våpenhvile i to hele dager
Skywalker "on pause"
Mandag reiser Darth Wader seg igjen

Dype sorger, høye gleder
I sol, sørpe , snø og is
Livet styres av dagens agenda, innfall
Og av mammas tilstedeværelse

Du smiler i søvne og drømmer om lykke.
Om fremtid og monstre,
Unike evner som fortrenger
De dype dalers mørke og frykt

Uskyld, tillit og naivitet
Lyser fra øynene dine
Hat finnes ikke der
Uskyldens solbriller, skygger for hatet

Blått hav av uskyld, tusen spørsmål
I øyne som smelter is
En oppdemmet innsjø av tårer
Som en dag vil flomme

Et glassaktig forhold
Skapt av fravær og neglekt
Gjør meg til hva jeg har blitt
Til hva, avgjør du og bare du

Nå sover du, søtt og trygt
Ytterdøren er låst, og monstrene jaget
Nattasangen er sunget
Jeg brer over deg dynen, og smiler med deg

Strikkefitte :)

Ok, her hiver jeg meg inn og prøver noe annet enn dype, skjelevrengende dikt igjen:

Etter en periode med til dels heftig selvransakelse bla. på det seksuelle plan; ser jeg at Dagbladet har en flott artikkel.

Porno strikking;

Etter å ha lest denne og fått "tygget" litt på den ;) Kan jeg ikke dy meg:
For det første; jeg forguder kvinner! Jeg er utrolig facinert av de forskjeller og likheter i både tankemåte, og handlingsmønster jeg så langt i mitt voksne liv har erfart. De forhold jeg har vært gjennom, har fått meg til å undre, og gitt meg et genuint ønske om å forstå kvinner og deres psyke. Nå er jeg ikke typen som faller for blondiner med "store blå øyne". Et forhold uten intellektuell utfordring, ville vært dødfødt for min del. Poenget her, er at de kvinner jeg respekterer og den jeg elsker; er kvinner med høye krav til å bli tatt på alvor for sine evner og kvaliteter. Ikke fordi de er kvinner, men fordi de er unike og brilliante! Når det kommer til ønsket om å forstå kvinner, må jeg desverre rapportere at jeg nok har en del å jobbe med :)

Når jeg leser Dagbladets artikkel, og reaksjonene opphavskvinnen vekker; må jeg i mitt "mannlige enkle sinn" trekke litt på smilebåndet. Disse "engasjerte" kvinnene som reagerer på språkbruk (ok, den er legitim) og på selve produktet.. Er de egentlig bevisste i hva de signaliserer og formidler? I mitt sinn, tolkes det slik:

Vi kvinner ønsker å tas på alvor. Vi ønsker derimot ikke å utfordres på vårt forhold til våre kjønnsorganer. Spesielt ikke når det er andre kvinner (atpåtil med en homofil legning) som retter dette fokuset mot våre kjønnsorganer. Er det menn som retter samme fokus mot våre genitalier, plasserer vi dem i båser med dyr (griser, gorillaer, grabukker og andre dyr)

Kvinner skal likestilles med mannen (hvilket er en selvfølge imho). De hevder (med rette) sitt likeverd og overlegenhet, og det er på tide!. Jeg mener vel at mannens mangler/kvaliteter målt opp i mot kvinners mangler/kvaliteter; utfyller hverandre ganske så flott.

Jeg blir imidlertid litt opprørt og bekymret når kvinner reagerer på kunsteriske fremstillinger av egne kjønnsorganer. I hvert fall i denne kontekst. Vi menn, har i historisk sammenheng måttet se våre kjønnsorganer bli fremstilt i de mest utrolige materialer og kontekster.Dette samtidig som vi har vært regnet som overlegne kvinner (fra et antropologisk standpunkt alene)

Falloser har vært en naturlig del av de fleste kulturer vi kjenner. Hva er forskjellen? Fallosen representerer positive analogier. Så vidt meg bekjent, har de aldri representert negative, eller destrukive ting. Er falloser så et uttrykk for mannenes hyllest til eget kjønnsorgan, eller der de uttrykk for kvinners hyllest til seksualiet generelt?
Er ikke en liknende historisk status for kvinnens kjønnsorganer, en bekreftelse på likeverd? Kvinnens kropp er vakker, og kvinnens kjønn bør få like stor "status" som mannens.

Når jeg leser reaksjoner som de Disa Kohlström har fått for sine kunstneriske hyllester til de kvinnelige genitalier, blir jeg oppgitt, og regelrett irritert! Sett i perspektiv; hvem faen er de sydamene som føler de kan heve seg over andre og rakke ned på kunstneriske uttrykk av sitt eget kjønn, og sin egen identitet.

Kvinner; jeg tror faktisk ikke at dere har et mer distansert forhold til deres genitalier, enn oss menn. For det er det dette imo handler om. Kjønn er ikke bare genitalier, men et uttrykk for tilhørighet, status og makt i en sosialantropologisk sammenheng. Skjønner ikke sydamene som reagerer i harnisk over strikkefitten, at de gjennom sitt reaksjonsmønster faktisk skader kvinnesaken og likestillingen?

Symbiose

Symbiose

Sitter her i ettertanke
Omsluttet av lunt mørke.
Høstvinden herjer ute.
Her inne er det stille.
Stillheten overdøves bare
av mine tankespinn

Tenker på livet.
På meg, og på oss.
Siste ukes tankespinn
har ført oss til nye steder,
steder vi trodde vi hadde forlatt.
Steder vi trodde var borte

Nytt liv, ny gnist.
Vi har igjen funnet boblen.
Vårt eget univers.
Her er bare du og jeg.
Sammen i uangripelig symbiose

Her inne er det stille,
likevel stormfullt.
Her har intellekt, begjær
drømmer og refleksjoner
fusjonert og funnet næring

Du, meg og ingen andre
har stemmerett her
Prosessen tenner gnister
som setter fyr
på kjærestene; meg, og deg

Slukke tørst, og tenne ild.
Min flamme brenner, din flamme tenner
Vakkert , varmt og mildt
Nærende, godt og gildt
Fruktbar symbiose

Dypdykk i sjelen og samtale i natten

DYPDYKK I SJELEN

Tårene er tørket
Armene brettet opp
Øynene mine er åpnet
Jeg er klar; kom høststorm

Jeg har i dag dykket; inn i mitt hode
Dypdykk i sjelen, uten oksygen
Trodde en stund jeg skulle drukne
I en salig hypoksisk forvirring

Overflaten lå urolig langt der utenfor
Ville jeg nå frem dit?
Frykten for å drukne der inne kom snikende
Alle snarveier jeg kjente var blokkert

Jeg måtte ta den tunge veien
Svømte gjennom alle vonde ting
Lette etter svar i sjelens søppelhaug
Rotet i gamle gleder og sorger, minner og drømmer

Svarene jeg fant, var ikke de jeg ventet
Med svarene kom skyldfølelsen
Ville tyngden av skyld trekke meg ned?
Ville jeg sette meg fast der inne?

Jeg samlet krefter, satte øynene på målet
Svømte for livet og brøt vannskorpen med et gisp
Lå lenge i overflaten for å samle krefter
Mens dagliglivet rundt meg snurret videre


Som i en surrealistisk smalfilm
Klamret jeg meg til redningsbøyen og smilte til alle der ute
Mens jeg konsentrerte meg om å puste
Puste ut, puste inn.. Ikke synke

Så kom øyeblikket
Som jeg lengtet etter, og grudde for
Svarene skulle frem
Skylden presenteres

Igjen skalv jeg, og kjente strøm av tårer
Etter dykket, behersket jeg nå skjelvingen
Jeg fikk forklart og fortalt
Lettelsen jeg kjenner nå er god

Jeg kjenner meg tom, men ikke tømt
Jeg føler meg uendelig heldig
Som har en klippe; sterk, myk og kjærlig
som trøster, lindrer, forstår og vil


I kveld kjennes utmattelsen styrkende
Hjernen jobber på høygir for å rydde plass
Til rasjonelle slutninger, handlinger og løsninger
Søvnen kjennes langt borte ennå

Jeg har mange rom skal ryddes inni hodet mitt
Det trengs både rydding, sortering og forkastelse
Jeg sitter med flere hauger som skal gjennomgås
Når jobben er gjort, har jeg gjort plass

Plass til nye kapitler
Til nye minner, nye drømmer
Nye muligheter og forventninger
Tryggere plass til oss og det skjøre vi holder sammen

Undring, vakling og tårer

USTØDIG

Hendene mine skjelver
Det skjøre jeg holder i hendene, kan gå i gulvet
Det kan slå brester, gå i stykker

HJELP

Jeg forsøker å få kontroll
Forsøker å stanse skjelvingen
Forsøker å hindre fallet

Hver gang jeg forsøker
Skjelver jeg bare mer
Begynner å skjelve overalt

Jeg vakler
Jeg gjør da ikke slik
Jeg skjelver aldri

Forstår ikke hva som skjer
Jeg som var stødigheten selv
Jeg var stolt over hvor stødig jeg var

Ser på meg selv
Patetisk, usikker og naiv
Tro at skjelvingen stopper med en samtale

Hver gang jeg snakker
Sårer jeg, og skjelver bare mer
Fortvilelsen tar meg

GRÅT

Samtalene virker mot sin hensikt
Virker ikke i det hele tatt
Skjelvingen er her ennå

Som en klam skygge
Strammer den grepet om kroppen min
Snikende, fortærende og destruktiv

Jeg vil ikke skjelve
Jeg vill være meg selv
Jeg vil ha kontroll over meg selv

Jeg merker at du smittes
Du skjelver også
Det vi holder sammen rister

Hjelp meg å slutte
Hjelp meg å hjelpe
Detet må ikke gå i stykker

Jeg gråter
Tårene mine gjør meg kald
Jeg skjelver bare mer, trenger varme nå

FRYKTEN
Hvor er flammen
Hvor er varmen
I kveld er her kaldt og mørkt

Kom sommer, kom vår
tin opp våre skjelvende kropper
gi oss krefter, gi oss svar

I kveld er jeg bare redd
Stor, liten og skjelvende redd
Uten løsning, uten svar …

Oppsummering og selvransakelse

Da nærmer sommeren seg slutten. En herlig ferie på nesten 7 sammenhengende uker er over, og jeg er om få dager et år eldre enn jeg er nå, men bare på papiret. Sommeren har vært benyttet til å pleie familie og ta et realt oppgjør med meg selv i forhold til min fremtidige yrkeskarriere. Og så har jeg hatt en blemme i forhold til min kjære kone, som har gjort at jeg har måttet gå noen runder med meg selv på det planet også. En travel og innholdsrik sommer mao.

Det enkleste oppgjøret var i forhold til jobb og karriere. Det var egentlig bare å skifte innfallsvinkel og se ting litt i perspektiv, så ble plutselig hylekoret blant kollegaer som synes de tjener alt for lite litt flaut. For min konklusjon lønnsmessig er at hvis jeg skal gå over i privat næringsliv, må jeg jobbe minst like mye, med helt andre krav til resultater og innsats enn det offentlige krever. I tillegg er jeg så heldig å ha kompetanse og erfaring som gir meg mange oppdrag for private kunder. Jeg har altså klart å lage meg en karriere som gir meg muligheter for å tjene helt greit, og avpasse arbeidsmengden litt som det passer meg. Utfordringen jeg har på dette planet, er å la være å engasjere meg alt for mye i prosesser jeg er uenige i, uten å være en del av. Det tror jeg at jeg skal klare. Jobbe mer, bruke mindre krefter på irritasjon og frustrasjon.

Den andre selvransakelsen har vært vanskeligere. Jeg såret min elskede helt unødvendig og utenksomt. Ingenting dramatisk som utroskap eller slikt, men likefullt en idiotisk handling og en idiotisk kommentar som stakk mye hardere og dypere enn jeg hadde trodd. Jeg har mått gått en del runder med meg selv, og min elskede som forståelig nok har har hatt det vanskelig i forhold til meg. Det har vært en forferdelig tid for min del også. Fra å være den som har gitt næring til selvrealisering, en oppbyggende faktor i livet hennes. Opplevde jeg nå at jeg hadde ødelagt noe mellom oss. Tilliten som var opparbeidet i løpet av flere år, hadde nå fått seg en trøkk. Til slutt greide jeg også på dette planet å finne ut av en vei videre som forhåpentligvis er konstruktiv for både meg og min elskede.

I denne siste runden, hadde jeg en for oss menn skjelden samtale med en kompis. Sex og samliv var tema. Og denne samtalen er noe av det mest underholdende og givende jeg har hatt med utenforstående på mange år. Denne samtalen tror jeg fortjener et eget innlegg.

Nå kom svigermor for å hilse på og gratulere med dagen som er alt for nært forestående. Så jeg får fortsette bloggingen senere.

Min myke side

Elskere

Du er mitt alt
Mitt mykt
Mitt hardt
Når jeg er liten
Så er du stor

Det er bare du som vet
Det er bare du som kan
Skjønne, trøste og bære meg
Uten deg, er jeg ikke
Uten deg, kan jeg ikke, vil jeg ikke

Min kjærlighet til deg
Er sterkere enn stål
Skjørere enn en sommerfuglvinge
Den er nærende, bærende
nødvendig og begjærende

Jeg famler
Jeg faller
Jeg feiler
Jeg reiser meg
Jeg seirer


Du er der
Du står der støtt gjennom alt
Setter sjøbein når det trengs
Du tilgir, du hjelper meg opp
Du gir råd, når det er mørkt

Du er sterk
Og av og til svak
Da får jeg være den
Som trøster, nærer, bærer
Være den som du begjærer

Vi er ett, vi er to
Vi er sterke, vi har sloss
Vi er gode , vi er onde
Vi er elskende elskere
til tross for alt det vonde

Vi har vært under ild
Vi har bygget forsvar
Vi har gått i dekning i vår egen bunker
Vi har slått tilbake, og vi har vunnet
Ingen kan ta fra oss det vi har funnet

Du og jeg i solnedgang
På et varmt svaberg
En flaske vin, og to hoder
Fulle av idèer og tanker
Mann og kone, elskere i natten